Cookie Consent by Free Privacy Policy Generator Update cookies preferences

Bernhard Herres vei er ikke som andre veier

BERNHARD HERRES VEI finnes det to av. En ligger i  Oslo vest  og er full av villaer. Den andre ligger i dypet av Nordmarkas mennesketomme skoger.

Barlindhøgda i all sin prakt, ved utsikten mot Hakkloa. Foto: VESLE-BERNHARD

stenfor Hakkloa, vestenfor Trehjørningen, nordenfor Helgeren og Fortjern og sønnenfor Måsjøen og Smalvann. De seks vannene rammer inn en åsrygg som rager fem hundre høydemeter over havet. Hakklomana, Barlindhøgda og Storhaugen er kjent fra Bernhard Herres erindringer. For øvrig er ikke høydedraget særlig kjent. Ikke en eneste merket sti eller løype har funnet veien hit opp.

Barlindtraversen
Turer langsetter høydedrag har noe eget ved seg.” Ryggtraverser” kalles det på fjellklatrespråket. Nordmarka har sine egne utgaver. Kikut-traversen fra Sandungskollen til Kikuttoppen er manges favoritt. Pershusfjellet på langs er en klassiker. Turen over Barlindhøgda og tilstøtende åser bør rykke opp i samme divisjon.

Mellom Hakklomana og Barlindhøgda ligger
 idyllene som perler på en snor.

 

 

 

Mange forbinder altså området ved Hakklomana og innover med Bernhard Herres melankolske skildringer. Det er mer enn 160 år siden Herre (1812-1849) vandret hen til de evige jaktmarker. Hvor mye som har endret seg i terrenget der han likte seg så godt, er vanskelig å si. Men i traktene omkring Barlindhøgda er kanskje det meste omtrent som før.

For mitt vedkommende var det nok Bernhard Herres bok En jegers erindringer som utløste nysgjerrigheten på å utforske høydedraget mellom Hakkloa og Helgeren nærmere. Vekselbruk mellom å hente inspirasjon fra andre, og å skape egne opplevelser kan være bra. Et tendens i markalitteraturen gjennom mange år har vært å støtte seg tungt til sitater og utbrodere hvordan andre (ofte Herre) opplevde sine turer. En artikkel i Dagens Nærlingsliv lørdag 26. Juni 1999 tok dette på kornet med følgende formulering:

Så godt som all litteratur utgitt om Oslomarka – praktverk, håndbøker, vitenskap og historie – beiter på Herres saftige, men gledesløse skildringer…

Men hvor mange av forfatterne har tatt turen ut i dette terrenget de låner sitatene fra?

Etter Herre
Oppskriften kan være å la Herre-klassikeren gi innfallsvinkel, og deretter komponere resten av turen selv. Vi går Bernhard Herres vei, som ikke må forveksles med en villavei av samme navn ved Makrellbekken i Oslo. Transportetappen til startstedet ved broen mellom Bjørnsjøen og Fortjern kan gjerne gjøres på sykkel. Herfra går det blåmerket sti til Fortjernbråten som ligger ved foten av Hakklomana. Milorg hadde en av sine baser her under krigen. Fra Fortjernbråten er det fint å følge blåstien mot Sølvvika noen hundre meter, før man tar av mot nordvest og følger høydedraget mot toppen. Turterrenget er stedvis nokså takknemlig med lyngkledd fjellgrunn og furu. Mellom Hakklomana og Barlindhøgda ligger idyllene som perler på en snor. Fra Sandviksputten strekker et tidligere hogstfelt seg mot toppen av Barlindhøgda. Fra Storhaugen lengst i nord kan man gå ned på blåmerket sti og følge denne tilbake til utgangspunktet.

Oppover Falkenberget
Herre beskriver turen opp på Hakklomana slik:

Den ås jeg arbeidet meg oppover, kalles Falkenberget, og traktene heromkring er en av de villeste i Nordmarken: Kjempestore stener ligger overalt henkastet på åsens skråninger eller sammenhopet i urer; dype revner skiller klippene ad, styrtende precipicer kaster seg like ned til elven. Overalt, hvor den finner rotfeste, hever granen seg med en sjelden kraft og høyde på åsens sider, men dens krone er strøket vekk, og her ligger ennu uhyre masser av halvforråtne vindfall efter den bekjente maistorm, der i 1832 gikk herjende gjennom skogene her; kun enkelte graner strekker sine knudrete grener ut over den øde hei.

Ta turen og døm selv.

Barlindhøgda rundt
I padlekretser forbindes Barlindhøgda først og fremst med Norsk Trekkhundklubbs årlige kanoløp. Løpet har vært beskrevet som norges eneste massemønstring i konkurranseform for kanoentusiaster. I midten av juni samles padlere med kanoer, sykler telt og trekkhunder til dyst ved Helgeren dam. Konkurransen består i vekselvis padling og løping. Mellom vannene transporteres kanoene på tralle.  I Noen har med seg sin firbente venn for trekkhjelp på disse strekningene. Løpet går over Helgeren til Sølvvika, langs veien til sydenden av trehjørningen, over Trehørningen, opp i nordenden og på veien forbi Måsjøen. Deretter bærer det over Smalvann, ned tømmerrenna til Hakklokalven, under hengebrua (tidligere kjentmannspost), syd over Hakkloa, opp på veien i den sydvestlige enden, langs veien til broenmellom Fortjern og Bjørnsjøen, over Fortjern og til mål ved Helgeren dam. De raskeste bruker omkring halvannen time, mens turløperne er ute mer enn dobbelt så lenge.

En tidligere versjon av denne artikkelen sto i Snø&ski 1999 nr. 3 s. 20-21.

Speak Your Mind

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.