Uten sti til de ukjente Skjennumsflaka

SKJENNUMSFLAKA lever en stille tilværelse i skyggen av sin mer berømte storesøster, Svarttjernshøgda. Her får vandrerne være i fred, hvis de da i det hele tatt finner veien opp.

Nordvest for toppen, med utsikt mot Lamannshaugen.

ang en gang hadde jeg utforsket de nordligste åser i Nordmarka og Krokskogen, men aldri  nær de obskure Skjennumsflak, som ligger i disse markers grenseland mot hverandre, men klart på nordmarkssiden. Vi er nær den høyeste topp i Oslomarka, Svarttjernshøgda, på 717 meter over havet, men i et langt mindre besøkt område. Hit fører ingen merket sti, kun betydningsløse dyretråkk som brått taper seg i terrenget.

Vann over hodet
Men da jeg først hadde bestemt meg for et fremstøt til denne ville ås, gikk første del av ekspedisjonen lettere enn ventet. Jeg skal innrømme at jeg til denne benyttet bil, opp bomveien fra Jevnaker gjennom Svenådalen mot Tverrsjøen. Et stykke inn på denne vei fant jeg en sidevei til venstre, som jeg kunne følge frem til hittil lite påaktet kastehaug. Dette er en ansamling av stener som markerer en ulykke eller annen ubehagelig hendelse, og man skal her legge på en sten for å sikre seg mot at det samme skal skje en selv.  Over tid har denne haug således nådd et betydelig omfang.

Her kunne jeg også parkere, og etter å ha banet meg vei gjennom en flokk  sultne mordersauer, fant jeg et åpent far langs en bekk, som ledet oppover i riktig retning.
Dette var for øvrig en regntung sommerdag, og jeg skulle snart få merke at vann ikke er mangelvare på disse kanter. Man kan si jeg svømte motstrøms og i motbakke, sørøstover fra kastehaugen. Stien mistet jeg etter mindre enn et minutt, og det tok enda mindre tid å bli kliss våt av å brøyte meg frem gjennom vegetasjonen.
De eneste noenlunde åpne farene oppover var blitt til små elver som skummende og frådende kom meg i møte. Men, sa jeg til meg selv, det var jo villmark jeg var kommet for å oppleve.

Flater få har sett.
Fra denne kanten var åsen overaskende lite bratt, det gikk jevnt oppover. De siste par hundre metrene mot det høyeste punkt på 674 meter gikk jeg nærmest over en flate, åpen og fin med ung løvskog og fet lyng. Dette uforstyrrede og hemmelighetsfulle terreng blir kun sett av de kvinner og menn som nøye kjenner disse skoger. Selv ikke kjentmannen kommer hit inn, da dette sted hittil aldri er blitt beæret med en kjentmannspost.
Jeg kunne nå besøke den pre-historiske geocache, som min gode venn Skogen St. i sin visdom har plassert på dette sted. Denne installasjon var også et hyggelig bekjentskap, fin og tørr, og utført i en stil man sjelden ser nå som geocachingen er ved å bli en sport for de brede lag. Jeg signerte dennes loggbok og sendte en vennlig tanke til Skogen St., som tross hverdagens overordentlige travelhet finner tid og krefter til å gå opp ukjente ruter som denne, til beste for alle oss som følger hennes fotspor.

Utsiktens søken.
Deretter besøkte jeg topp-punktet i nærheten og lette en stund etter et utsiktspunkt. Men jeg kunne konstatere at denslags er sjelden vare her.
Men på veien ned skjedde det: Regnet stanset, skydekket sprakk, og solen sprang frem fra den vandige himmel. Fra et punkt et par hundre meter nordvest for toppen hadde jeg nå vidt utsyn, blant annet mot Lamannshaugen og over til Finnerudseter.
På veien ned fikk jeg meg en kald dusj, for selv om solen skinte nå, hang regndråpene tett og tungt på trærnes grener, og slapp seg ned i nakken ved den minste bevegelse jeg foretok. Heldigvis hadde jeg tørt tøy ventende i cachemobilen.

SKJENNUMSFLAKA
Har aldri vært kjentmannspost.
Lite besøkt ås nordvest i Nordmarka. Little-visited ridge in Nordmarka’s remote north-west.
Kart: Oslo Nordmark.
Start: Parkeringsmuligheter nær kastehaug N 60° 13.409 E 010° 29.048. Bomvei fra Jevnaker, 40 kroner.
Toppens posisjon: N 60° 13.099 E 010° 29.598 Geocache