En aftentur til selveste Mønekollen

MØNEKOLLEN har alle sett som traver i Losbytraktene, men hvor mange har vel besøkt den? Ikke fullt så mange. 

ET HØSTPROSPEKT er verd å betrakte her, ville vel Bernhard Herre sagt om Mønekollen. Flott utsikt er det i hvert fall. Foto: VESLE-BERNHARD

en siste septemberkveld vandrer jeg innover Losbymarka, forbi de travle golfbaner og godset der det er bryllup og spell. Ved Mønedammen griller godtfolk på bål og skrålende unger leker på en lang flytebro.
Men jeg har annet fore denne milde, gjennomblanke høstkveld. Ti minutter ned grusveien vest for vannet stikker jeg bratt til høyre langs en tømmervei og er straks oppslukt av skogen, som er så tett og hemmelighetsfull. To slitne bjerketrær lener seg som en portal over stien. Foran meg skjelver det i grunnen idet en røslig elgokse stikker opp den steile li. Men han kan ta det med ro. Denne jegeren jakter Kjentmannsposter. Elgjakten gjør jeg med kamera og tørre never.

Vel oppe mottar det vakre, furukledte platå aftensolens siste, røde hilsener, og hakkespetten er mitt eneste selskap idet jeg tar meg ned mot stupet og utsikten på nordøstsiden. Langt der nede blinker Mønevanns blanke speil, innrammet av den ville mark som årstiden liksom har satt i flammer. Jeg kan høre de siste turgåere reke langs veien tilbake til Losby.

PÅ MØNET. Den herlige utsikt fra Mønekollen en tidlig høstdag. Foto: VESLE-BERNHARD.

Godt skal det gjøres å finne en fetere utsikt så nær tettbygde strøk enn den vi har fra Mønekollen. Dramatisk luter den over Losbymarka og Mønevannet. Herfra kan vi se Østmarka på sitt aller beste, med rullende koller og smale, kokssorte vann. Her støter man også fort på den beryktede hjortelusflue i høstmånedene. I hvert fall har jeg plukket disse ekle krypene av hals og hårfeste etter mine besøk der oppe, alle unntatt ett, som fant sted etter at frostnettene hadde gjort ende på dem.

Under krigen kunne man der nede høre mye lyd her oppe fra, da Milorg holdt øvelser i kamp, met skyting og sprengning. Kjentmannsheftet 2000-2002 forteller om disse aktiviteter. Virksomheten hadde hovedkvarter på den enda mer uinntagelige Damåsen litt lenger innover, kjentmannspost i perioden 2020-23.

Denne kvelden støter jeg på den største hakkespetten, Gjertrudsfuglen, og  nyter dens høyrøstede selskap. Elgen møter jeg også, og glemmer det sent. Jeg kommer på ham bak en sving på stien, han lukter ille og har ingen planer om å flytte seg for en turgåer. Han sender meg et talende blikk: Døh, lille fyr, her er det jeg som er sjefen.
Mange turgåere måtte slite for å finne kjentmannsposten på Mønekollen. Posten og den flotte utsikten var nemlig ikke på toppen, men på nordøstpynten som ligger vesentlig lavere enn toppen på 346 meter. Kommer man seg først over toppen og ned hit, er imidlertid utsikten fenomenal på en klar dag.

Vilt og ensomt er det på Mønekollen, noe man knapt skulle tro når man ferdes i lag med syklister og barnevogner nede på veien. Her oppe kan man sitte alene i timevis. Men jeg må rive meg løs og forlate den øde hei, for kveldsmørket tykner og veien hjem er steil og ensom. Jeg velger stiløst ned de ubarmhjertige styrtning, og urskogen lukker seg over mitt hode. Her trenges begge hender, et klart hode, og god tid – som jeg slett ikke har. Men jeg har ikke engang begrynt å angre før jeg atter står på den smukke sti, bare fire meter fra de lutende bjerker der oppstigningen hadde startet tidligere denne kvelden. Nå er de min triumfbue.

MØNEKOLLEN. Post 44 i perioden 2000-2002. Start: Losby. Kart: Oslo Østmark.