Mellom Burås og Burås

BURÅS er vitnesbyrd om husmannsliv i Vestmarka. Her kan vi ennå fornemme den armod som mange nordmenn levde under, helt opp til vår tid.

ØDE. Monument over utvandring: Her var det ikke mye å bite i. Foto: EILIF EGGEN

t stikk i brystet har de kanhende følt, de siste fattigbønder som flyttet fra denne plass i 1904. Buråsvangen ligger som en tydelig lysning i skogen, og på gode dager er utsikten mer enn god.

Vi er her i grenseland mellom Bærum og Lier, og mellom Akershus og det som før het Buskerud. De første dokumenterte beboerne på Øvre Burås bodde der tidlig på 1700-tallet. Burås var blant et dusin plasser under storgården Bjørum, som hadde seter og senere husmannsplasser her.

Det var to Burås-plasser. Fra den ene til den andre var det bare 250 meter, men forskjellene i standard var så stor at den øvre og fineste ble kalt «Baron-Burås». Det viser ifølge det fine lokalhistoriske verket Vestmarka. Veifar og vandring plassen ble eid av baron Harald Wedel-Jarlsberg på Bærums Verk. Nedre Burås som lå på den andre siden av fylkesgrensen var kjent som «fattigmanns-Burås.»

Vestt-marka-boken kaster også lys over Burås-navnet, som er i bruk flere steder på Østlandet, blant annet i Lillomarka. Navnet kan være sammensatt av ås og det gammelnorske budar (bu) eller bur som i stabbur… Åsen var i tilfelle ryggen som begynner øst for Øvre Burås og ender ved Lindeberget.

Det vises også til Ivar Aasens ordbok der vi finner ordet bu-rås som betyr krøttersti, og kan ha gitt opphav til stedsnavn.

Til Burås løper en rekke merkede stier og løyper, hvis man da ikke velger den romantiske skogsvei opp fra Ringeriksveien ved Skoglund.

BURÅS. Post 7 i perioden 1996-1998.