MARKA-KJENNEREN Sverre Grimstad er død. Han ble 83. Foto: DREYERS FORLAG
Marka-vandrer og forfatter Sverre Grimstad døde 29. desember, 83 år gammel. Til glede for alle som delte hans interesse for hva skogene har å fortelle, etterlater han seg syv solide bøker om Nordmarkas og Krokskogens historie. Grimstads suksessformel var nysgjerrighet og entusiasme, kombinert med unik tilgang til grunneier Løvenskiolds arkiver.
rimstad var krigsbarn, født i 1942. Han var utdannet bedriftsøkonom og tilbrakte det meste av sitt yrkesliv som selger og salgssjef i Galleberg A/S, som driver med import og salg av godterier – for eksempel den kruttsterke halspastillen «Fisherman’s Friend».
DEBUT. Krokskogen på kryss og tvers, 2005.
Grimstad ble pensjonist i 2002 og debuterte tre år senere som forfatter med praktboken Krokskogen på kryss og tvers. Her introduserte han sin spesialitet: Detaljerte og personlige turfortellinger om sin jakt på grenser og grensemerker mellom de historiske godsene. Andre ingredienser i Grimstads bøker var viktige plasser og markante personer, gode bilder og ikke minst et vell av historiske kart.
«Sverre hadde en evne til å finne de små, kuriøse detaljene ved marka, detaljer som fikk oss lesere til å bli mer nysgjerrige og bli inspirert til nye turer, skriver en annen markaforfatter, Even Saugstad, i et minneord på Facebook.
BOK 2. Nordmarka. Merker og mysterier, 2008.
«Hans kontakter hos grunneier Løvenskiold gjorde at han kunne presentere mye nytt og for de fleste ukjent stoff om marka i sine bøker. Særlig tilgangen til gamle kart fra Løvenskiolds arkiv var unik».
I 2008 kom Nordmarka – merker og mysterier. Da inviterte jeg meg selv på reportasjetur med Grimstad innover til noen (få) av stedene der han hadde vandret, snudd steiner og løftet mosedotter i sin jakt etter stoff. Resultatet ble en reportasje i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin. Fotografen hadde forsovet seg slik at vi kom avgårde en time forsinket, men Grimstad var like blid der vi sto på Bogstad og ventet; da fikk han jo mer tid til å fortelle meg om sine funn.
PÅ TUR med Grimstad i DN lørdag, 8. november 2008.
Svært kort etter at artikkelen sto på trykk fikk jeg en ikke ikke helt uventet og ikke så veldig blid epost fra en Naturvernforbundet Oslo Akershus, som helst ville lest en helt annen artikkel. NOA mente at Grimstad hadde kommet for tett på Løvenskiold, og at hans bok og dermed mitt intervju var for lite kritisk til godseieren.
FOR NÆR? Grimstad og Carl Otto Løvenskiold i 2018. Foto: MORTEN MØST
Det kan godt være at den kritiske avstanden burde vært større. På den annen side har vel Løvenskiold foretatt seg mindre publikumsvennlige ting enn å slippe en ildsjel som Sverre Grimstad løs i sine nedstøvede arkiver for å skrive unik litteratur for generasjoner av lesere.
MARKATYPER. Grimstad i 2000, omgitt av Trygve Christensen og Kåre Haug. Foto: MORTEN MØST
Grimstad var en proff formidler. Han hadde startet i det små mange år tidligere med interessante artikler om smale emner i Skiforeningens blad Snø og Ski, årbøker og andre publikasjoner. Første gang jeg møtte ham var i november 2000 på et møte om Bernhard Herre i Sørkedalen historielag. Han var allerede obs på min kliss nye og temmelig primitive Bernhard Herres hjemmeside, og stilte gjerne opp på en liten video. «Hvor lenge skal jeg snakke?», spurte Grimstad. Jeg foreslo ett minutt, for dette var før strømmingens tid og megabytene var dyre. Han gikk så gjennom Herres korte liv og gjerning, så inn i kamera med fast blikk og kikket ikke på klokka, men lukket munnen etter 59 sekunder.
Bøkene hans ble gjerne lansert på godt besøkte arrangementer, dit kjerneleserne var invitert slik at forfatter og forlag var sikret en flyvende start på salget. Dette skjedde gjerne i passende omgivelser, som Maridalen velhus, kanskje med et foredrag om Grimstads seneste verk av den like kunnskapsrike og like formidlingsglade Marianne Reusch. Det hendte at godseieren selv var til stede.
En gang hadde jeg meldt meg på en slik seanse, men fikk ikke tid og fikk heller ikke meldt meg av. Svært kort etter fikk jeg en ikke helt uventet og ikke så veldig blid epost fra Grimstad selv, som mente jeg godt kunne sagt fra og latt en annen få plassen min. Det var vanskelig å være uenig i det. Men neste gang vi møttes var han like blid som før.
Grimstads bøker har vært og er en verdifull kilde for Kjentmannsmerket i Oslomarka. Han medvirket iblant på Kjentmannstoppmøtet, en festlig samling av de mest interesserte kjentmenneskene. I bøkene nevnes mange steder kjentmannspostene han kom forbi i sin forskning. Enkelte av historiene hans er også krydret med perfide bisetninger om postjegere som hadde det for travelt til å se seg rundt eller ikke visste hvor de var.
Selvsagt kom Grimstad også i berøring med Kjentmannsmerkets høvding Kåre Haug, som forfattet mye av Kjentmannsmerkets håndbøker. De var omtrent jevnaldrende, med enorme kunnskaper og dilla på detaljer, samt sterke meninger som ikke alltid var helt på linje. De leste hverandre med lupe. Jeg tviler på om de faktisk var rivaler, men det forekom i hvert fall at de ikke kunne dy seg for å påpeke feil eller mangler i hverandres skrifter.
BOK 3. Nordmarka og Maridalen, 2010.
Det vakte oppstandelse blant Oslomarkas vise menn (ja, det er stort sett menn i det miljøet) da Sverre Grimstad utfordret det etablerte syn på hvor Bernhard Herre overnattet i den elendigste menneskebolig han hadde sett: At Herre gikk mot nordøst over Haklomana, der han traff en tømmerhugger som skaffet begge nattelosji hos en «kjerring» som bodde under Barlindhøgda. Men Grimstad hadde en kilde som mente de to i stedet hadde gått mot sørøst, og overnattet i sørenden av Kalvsjøen. Dette skrev han om i et av markabladene, og høstet mye motbør. Senere resirkulerte Grimstad historien i Nordmarka og Maridalen (2010), og meg bekjent ble han stående på sitt.
BOK 4. Nordmarka og Hakadalen, 2011.
Jeg tror ikke Sverre Grimstad brydde seg om geocaching (jakt på «hemmelige» poster med håndholdt GPS). Men geocachingen brydde seg om ham, og bruker iblant bøkene hans som ressurs når interessante steder skal velges ut og beskrives. Et sted i Nordmarka ligger en serie med slike «cacher» tilegnet folk som har gått en del ekstra mil for å åpne Marka og dens historier for oss andre. Stien er en svært beskjeden variant av Hollywoods walk of fame, som hyller filmstjernene. Og der, dypt inne i skogene, litt sør for H.O. Christophersen og litt nord for Johannes Dahl, har Sverre Grimstad en selvskreven plass.
BOK 5. Nordmarka nord, 2013.
Skriv gjerne en kommentar på siden her, eller på Sverres minneside hos Fonus begravelsesbyrå.
Takker for denne solide og interessante nekrologen!
Takk for det Gunnar! Det er så hyggelig at du bruker denne måten å kommentere på.
Takk fra meg også. Jeg ble for alvor oppmerksom på Sverre Grimstad da han skrev om Laskerud og omkringliggende herligheter og har hatt stor glede av det og mye annet av det han skrev.
Synnøve
Takk for at du skriver så fine ord og uttrykker det som jeg tenker. Jeg har ikke møtt ham annet enn gjennom bøkene, og du gir en historie som gjør det ennå rikere å lese fra nå.
Vi vil savne alle de kunnskapsrike formidlerne, vi som bare er konsumenter av denne kunnskapen. En fin sammenstilling av Kåre og Sverre i teksten din, som etterlater et smil om munnen og et ekte savn etter disse karene!