Kåre Haug: Alltid på post for Kjentmannsmerket

Hvem er det som går og går og kommer i mål annenhver høst? Kåre Haug. Nå er kjentmann nummer 1 og hans kolleger i kjentmannskomiteen klare med 50 poster og 50 historier, alt samlet i den nye håndboka for Kjentmannsmerket.

Ved post 27 på Hakkloelvens østside, en av de nye postene Kåre Haug og kjentmannskomiteen presenterer 6. september. Alle foto: MORTEN MØST, Kjentmannsmerkets venner

et knaker mellom granleggene nord om Fortjernsbråten et sted, det er vel ikke elg?

Staselig motiv fra Hakkloelva på forsiden av  kjentmannshåndboken for perioden 2020-2023. Foto: SKIFORENINGEN

Nei, det er en helt annen skogskonge, en høy og synlig kar, den hvite hårmanken hans lyser opp som en krone i den dunkle skog. Kåre Haug er på ferde slik han så ofte er, langs en gjengrodd sti som få har sett. Grenklippereren er fastspent på sekken, han har kamera og vandrestaver, hodet fullt av steder og historier det kan bli kjentmannsposter av.

50 nye poster
Svært snart er Haug og det mangehodede troll kjent som Kjentmannskomiteen klar med en ny håndbok, med 50 nye poster. Boka kommer annethvert år og er den 16. i rekken siden Kjentmannsmerket for Oslomarka fant sin nåværende form i 1990. Snart er det 60 år siden Haug tok fant sin første kjentmannspost, Kusteinkollen. Nå i sommer fylte han  80 år, ennå rakrygget og stø på foten.

Ukjente idyller mellom kjente åser. Hit kommer ikke mange.

Det trengs. Hittil har stien vært tålelig, men nå vil han ned i et myrete søkk der det eneste som viser vei er slikt som Bernhard Herre kalte «betydningsløse fuglestier». Fjern fossebrus møter øret. Landskapet åpner seg, plutselig står vi ved bredden av Hakkloelven der den flyter vid og stillferdig, en «løke» i bunnen av en bortgjemt dal.

Vi følger den uveisomme østbredden forsiktig, først et slag sørover og så nord igjen til en gammel steinmur leder oss ut på en liten øy. En demning, mumler den enfoldige reporter, men Kåre Haug vet bedre. Det er en ledemur, må vite, for her foregikk seriøs tømmerfløting før i tiden. Tømmer- og vannveien ble regulert med høy ingeniørkunst og av sterke menn.

Mange navn
Noen kaller det Hakkloløkene her inne, et navn som en tid var angitt på kart ved den nederste av de to. Den er navnløs nå. På kartene het den øverste løken Svartkulp før, nå står det Bamsetjern. På gamle kart heter det Smalstrømmen hele veien fra Hakkloa til Bjørnsjøen. I det ufullendte leksikonet Marka fra A til Å står det at Smalstrømmen er selve utvidelsen av elva mellom Hakkloa og Bjørnsjøen. Men i Kjentmannsboka for 2020-23 står det Hakkloelven, til og med på forsiden.

Kåre Haug ved den nordre løken i Hakkloelva, der massive byggverk vitner om tømmerfløtingens økonomiske betydning før i tiden. «Fantastisk hvor mye arbeid som er gjort her.»

Kåre Haug er ikke den som rangerer kjentmannsposter i hytt og vær. Men han medgir at strøket her, mellom Smalstrømhøgda og Hakklomana, det er nok favorittstedet hans: «Å oppleve denne veien fra Fortjernsbråten og komme ned her og ut på øya slik vi har gjort nå, det synes jeg er veldig moro.»

Dunkel og innelukket er Hakkloelven på denne del av sin bane.

Et tidlig minne: På hans første kanotur fra Mylla til byen var det bare hit Kåre og en kompis var kommet på søndagskvelden, og pliktene kalte neste dag. I kjentmannsboka står det om kanopadlere som ikke har lest kartet godt nok, noe som muligens, muligens er et selvbiografisk element.

«Jeg bommet litt på den turen. Vi måtte gjemme båten og legge fra oss telt og alt vi hadde, og løp til Maridalen for å rekke siste buss. Så var det opp igjen helga etter og få med seg alt sammen ut,» forteller han. Siden er det blitt mange besøk.

«Det er så fint i dette området fordi det er så innlukket, en blinde som få finner veien inn til. Kanopadlere kommer ikke ned hit, og ikke skøyteløpere heller, for hvor skal de gå videre?»

Nei, si det. I nord ligger strykene fra den elegante Hakklodammen. Mellom løkene er det mer stryk. Ved utløpet av den nederste av de to løkene er det bare svarte elven som skummer og bruser mellom bratte, uveisomme berg, en smal strøm.

Ett sted må barna Bernhard herre møtte ha krysset Hakkloelven. Var det her? Kåre Haug medgir at han intet fasitsvar har.

Åpningen av Bernhard Herres fortelling I Nordmarken, avfotografert fra en praktutgave som kom ut i 1925.

Bernhard Herres fortelling I Nordmarken begynner her ved elven. Han har overnatttet på Fortjernsbråten og sitter og hviler på østbredden av elven i oktobertåke, forteller han, og betrakter to fattigunger som leter langs vestbredden etter et sted å krysse. Når de kommer over, veksler han noen ord med dem før de går videre; Bernhard på leting etter sine jakthunder, ungene hvis far er «dau»på vei hjem til mor som har et navnløst skur på «andre siden av åsen».

Autensiteten som hviler over  fortellingen har fristet mange til å lete etter dette improviserte vadestedet, Kåre Haug også. Flere ganger har han vært her i selskap med andre interesserte. Men ingen visshet, bare gjetning, har kommet ut av slike ekspedisjoner. Det kan ha skjedd ovenfor den nordre løken, der vannet er grunt, men det er ingen tegn til noen lysning eller bråteflekk, der Bernhard forteller at han hvilte, og lia er bratt både i vest og øst: «Styrtende precipicer kaster seg like ned til elven.«

Siden Bernhards tid, første halvdel av 1800-tallet, har mye skjedd med elveløpet. Hakkloa er demmet dugelig opp, og for å lette den viktige tømmerfløtingen ble her investert stort. Elveløpet ble lagt om, og på begge sider løper ledevegger av stein og andre installasjoner som skulle hindre at tømmeret vaset seg. Om dette forteller håndboken i detalj.

Et beslektet mysterium er hvor den gamle Bygata mellom Hadeland og hovedstaden gikk videre sørover fra enden av Hakkloa. Kanhende gikk den her øst for elva, der mange kjentmenn nå skal komme på postjakt. Men hvordan kom man seg i så fall over elven og opp lia før Hakklodammen kom?. Det var ikke så enkelt som i våre dager, når vi kan spasere over demningen og har stødige rekkverk å holde oss i på vei ned til den.
«Noen har jo lagt sjela si i å finne ut disse tingene. Selv har jeg ikke noe fasitsvar,» sier Haug og kikker lenge vest over den brusende elven.

Det er i denne delen av elven kjentmannsposten står på østbredden. På forsidebildet skimter vi Reidun, den rødkledde tråd i kjentmannsbøkene. Hun er Kåre Haugs livsledsager, turkamerat, spesialrådgiver i ymse kjentmannsanliggender og sikkert mye mer. «Reiduns utsikt» er med årene blitt et tilnavn på flere fine steder  der hun har figurert på bilder, for eksempel forsidebildet fra Bukollen i håndboken 2018-2021.

Faste fiskere og friske skiløpere
Aldeles hemmelig er denne dalen ikke. Bålrester ved de fine leirplassene her, til og med en vedstabel under presenning, forteller om en viss trafikk av fiskende folk.

Og kanskje finnes ennå noen med fartstid fra den glemte skiløypa fra Lukasvika i Hakkloa ned til Fortjern. Den gikk rett forbi her, øst for elva og såvidt bortom den nordre løken før den stakk opp i lia i retning Fortjernsbråten. Riktig slem og uveisom var den løypa sist jeg prøvde den, på Palmesøndag 2005: «Fra Lukasvika til Fortjern er det mindre enn to kilometer i luftlinje, men det er ingen overdrivelse å si at det var ualminnelig slitsomme og kronglete meter. Bare ned til Hakkloløken måtte jeg krabbe under to veltede trær og over flere andre. Kampestein ligger henkastet overalt, og det er mer enn nok knallhard natur å skrape skiene mot…», skrev jeg i Kjentmenns Forum etterpå (ekstern lenke til gammelt forum). Det er nok ikke tilfeldig at den nye post 27 er merket med en sol, symbolet for sommerpost.

Skrap, sier noen. Kulturminner, mener Kåre Haug, som studerer øyebolter fra tømmerfløtingens tid.

Ekstern lenke: Intervju med Kåre Haug i Skiforeningens magasin.