@store-bernhard Jeg har vært opptatt med stolper i fjord sommer og høst, noen lar seg kombinerer med KJ.poster - men ikke så mange.  Derfor tenkte jeg det var på tide med litt ordentlig postejakt i dag.  Gikk på bena fra parkeringen på Songsvann, rundt vannet og inn på god sti opp til  demningen ved Åklungen.  Der måtte jeg gå i skisporene frem til posten, men det gikk svært greit. Trengte ikke potesokker til hunden, ikke brodder og ikke truger... bedre kan det ikke bli. Fint lite tråkk fra veien og inn til posten. Tok samme vei tilbake.  Lykkelig start på året 🙂 

«Jacob»
Mysteriet er løst. Arne Brænden, Nittedal har sendt meg denne beretningen.

Beate Heilemann

"Jacob"

Dette ble navnet på stedet på vestsiden av lille Åklungen som er post 33 i Kjentmannsmerket. Noen av mine eldre venner i speidertroppen ble kjent med Jacob Bergmann rett etter krigen. Jacob ble født i 1887 som det også er risset inn i fjellet på et av de høyeste punktene på området, selv var jeg der på mitt første besøk antagelig i 1954. Dette var på en endagstur. I forbindelse med mine besøk traff jeg aldri Jacob. Mange av de som møtte Jacob er nå borte.

På stedet var det en hytte som besto av steinveggen og tak med bølgeblikk. Inne hytta var det sengeplass til fire med en midtgang. I enden av den stod det en enkel ovn. På området var det også en teltplass samt den steinformasjoner som er avbildet i heftet til kjentmannsmerket. Dette var oppholdsstedet med bålplass og mange sitteplasser der vi tilbrakte tiden under våre besøk. Om sommeren overnattet vi under åpen himmel. Selv har jeg overnattet i hytta en gang i februar. Jeg vil ikke påstå at dette var en hemmelig hytte, da vi har hatt med flere turdeltagere under våre besøk, som regel på søndagstur.

Veien som nå går like forbi stedet, kom på et mye senere tidspunkt dvs etter at jeg i min ungdom besøkte stedet. Når vi skulle besøke stedet var veibeskrivelsen:

opp til demningen på Lille Åklungen og derfra følge kraftledningen til den tredje masta og deretter østover og så å klatre ned skrenten som nå er på andre siden av veien.

Nord for Jacob, i skråningen ned mot Lillle Åklungen har jeg sett rester av andre hytter. En av mine venner har fortalt at grunnen til at Jacob-hytta ikke ble revet av Oslo kommune skal ha vært at Jacob på et tidspunkt ha klart å slukke et alvorlig branntilløp i i nærområdet. De lot derfor hytta stå.

Grunnen til at Jacob ble mindre besøkt på sekstitallet var at min speidertropp da satte i gang med å bygge hytte ved Mosjøen i Østmarka, samtidig med militærtjeneste og at flere av oss deretter stiftet familie og flyttet fra området der vi vokste opp og fikk andre interesser som egne hytter. Speidertroppen ble avviklet i 1980, men mange av som var ledere fra 1945 og til avviklingen har holdt sammen i en forening som i hvert fall en gang har hatt vårt årsmøte på Jacob samtidig vi har passert stedet på turer i denne del av marka.

Som avslutning kan jeg nevne at den av oss hadde mest kontakt med Jacob den første tiden fikk tillatelse til å kjøre inn plassen for å spre asken etter sin avdøde frue på stedet.