Det er vel en overdrivelse å snakke om folkevandring til Varingskollen, men jeg har i hvert fall hørt fra én annen kjentperson som også har vært der etter å ha lest i Varingen om den kommende posten der. Etter mange år med gåposter, skiposter, kanoposter med mer, kan man her snakke om en skiheispost?

«Folkevandring» får være ditt ord, jeg skrev bare at det var flere som tok posten lørdag 🙂 Ja, du kan, i sesongen, ta skiheisen opp og så gå ned og bort til posten, det er vel bare snakk om 200-300 meter. Tror de selger enkeltbilletter, selv om de pleier å være forholdmessig dyre.

Kanskje det faktisk er en ok turstart? Tog eller buss til Varingskollen, heisen opp og så på ski hjemover? Takk for god idé!

I dag var det ikke folkevandring til denne posten. Vi gikk fra parkeringen innerst i Tumyrveien og så bare fem andre på hele turen. Vi hadde matpause på Veslekollen på veien opp og plukketyttebærpause på veien ned. Ikke sol i dag, men flott utsikt i alle retninger i løpet av turen.

Synnøve

Valgte traseen til høyre for der var det ikke like bratt som rett opp. Mange høydemetere. Varingskollen ligger på 546 m. Det var utrolig mange som la søndagsturen opp dit i dag. Varmestua på toppen er åpen på søndager. Morsomt å komme inn der  - utenom sesongen! Posten var greit plassert for oss som hadde  den som mål. Synes det ble en flott tur. Veldig interessante opplysninger også i heftet!

Dette var siste post i raidet til postene 22-28. Jeg var så dyktig sliten at jeg brukte nesten 30 minutter fra grusveien og opp til posten. Det er i underkant av 2 km å gå på blåsti hver vei fra grusveien nord for Ørfiske.

Karl Georg

Fortsetter med ennå en post tatt på snø. (Søndag 30. april 2023)
Dro av sted med "buss for tog". Og måtte derfor gå et relativt langs stykke på vei fra Hadelandsveien til Varingskolløypene. Så var det å finne "Familieløypa" fra langrennstadioen. Det gikk ikke så greit i begynnelsen fordi Hakadal IL har en 3,6 K lysløype som går opp og ned og rundt omkring i et ganske kupert terreng. Heldigvis traff jeg en eldre, lokal person som hjalp meg. På rett vei var allting greit. Massevis av snø. Jeg kan ikke huske at det har vært så mye snø rundt 1. mai i Osloområdet noen gang i min tid. Føret var litt vanskelig. Der solen kom til var det mykt og deilig, men der hvor det var skygge (og det er det gjerne i tykk skog) - så var det hardt og skarpt. Begynte å grue meg til tilbaketuren. Jeg kom i snakk med noen kjekke karer med randone-utstyr fra posten. De var på sin tredje rundtur den dagen. Jeg så på dem med beundring der de kravlet rett oppover. De oppfordret meg til å ta Ola-løypa (den bratteste) tilbake. 
Jeg var litt i tvil. En ting er slalomski, noe annet et løypeski - selv om de har stålkanter. Med hjertet i halsen startet jeg nedover. Oppdaget fort at det var i bratteste laget. Feiget ut og gikk ned bakken på beina. Egentlig nokså vanskelig fordi slushet i begynnelsen av bakken ble glatt og sleipt på sluttet. Så lå jeg i solsteken  og koste meg

i nærheten av Varingskollen stasjon og ventet på Gjøvikbanen, som hadde begynt å gå igjen.

Friskt i minne var vår tur opp alpinbakken Marikollen i 2019 for å ta "Marikollslottet". Varingskollen er brattere og lengre, så det var bare å ta fatt. (Marikollen 800 meter lang, 134 høydemeter, Varingskollen 1600 meter lang, 350 høydemeter)

Den gangen var det varm sol og en mengde sommerfugler som omga oss - denne gangen var det fluer og vann. Vått er en beskrivelse som dekker.

Vi parkerte på P1 og bestemte oss for rød løype opp.

Det ble en merkverdig fin tur oppover likevel, mange som bruker denne traseen som tur- og treningsløype. Med beskrivelsen i boka om de ulike slepene kunne vi orientere oss, velge alternative veier og se historie rundt oss overalt. Det var gøy.

På toppen var selvsagt en sliten, men flott hytte. Nå med eksklusiv vannpost (Voss vann - dra hjem, her er du utkonkurrert!).

Ned igjen en annen vei enn opp - nok en fin dag i skogen. Litt sopp underveis også!