HENRIK H. LANGELAND byr på obligatorisk lesning for kjentmennesker. Romanen Verdensmestrene er full av referanser til steder som postjegere kjenner godt.
Da den nye håndboka for kjentmannsmerket ble lansert i september 2010, slo det meg at det faktisk er to bøker kjentfolk i Oslomarka ikke kommer utenom denne høsten. Den andre kjentmannsboka er Henrik H. Langelands nye roman Verdensmestrene, som nådde markedet bare en drøy uke etter de 50 nye kjentmannspostene i den såkalte Dausjøbergboka.
Forfatter Langelands favorittsted i marka er en tidligere kjentmannspost. Post 26 i perioden 2002-2004. Mannen har med andre ord god nok kjennskap til skogene til å vite hva han skriver om.
Ingen av de riksdekkende mediene har så langt beskrevet Verdensmestrene som den store kjentmannsromanen. Noe slikt er vel kanskje ennå ikke skrevet. Men det er en stor fortelling fra mange kjente steder – også i Oslomarka.
Jeg har tatt sjansen på å rive noen sitater ut fra sin sammenheng, og sette dem sammen igjen på en uansvarlig måte. Hør bare her:
PENSUM. Ikke én kjentmannsbok, men to.
Siste rest av solen forsvinner bak Heikampen…
I fjor gikk han hjemmefra til Hakkloa og tilbake, alene…
Forbi Elgstøa til Katnosa og derfra over Kjerkeberget til Sandungen…
Tanken på å komme først opp til Tonekollen og stå der på et av de høyeste punktene i hele Østmarka og skue nordover (…) hardner ham på en triumferende måte…
Midt i flaggstangen. Dette punktet er viden kjent av geografer over den ganske klode. Oslo-meridianen og seksti grader nord. Det er ganske spennende, eller hva?…
Blikket hans er tårøyd, men ikke sånn som da de fant hverandre ved Åklungen den dagen Lars hadde punktert…
KJENTE steder hos Henrik H. Langeland. Foto: HANS HENRIK PETERSEN via Wikipedia Commons
Markakart og globus.
Det er ikke få tidligere og nåværende kjentmannsposter denne romanen penser innom. Det er heller ikke hverdagskost med en fremragende forfatter som skriver innsiktsfullt om marka i alminnelighet, skiløping i særdeleshet – og bruker det hele til å forklare det norske samfunnet på 1980-tallet.
Verdensmestrene er en roman som favner både markakart, verdenskart og globus. Fortellingen spenner fra sovjetisk diplomati til indisk landsbyliv. På vestkanten henger Bjerknes’ første skikart i glass og ramme på veggen sammen familieportretter. Og bestefar Meltzer snurrer jevnlig globusen som et rituale for å lære barnebarnet om verdensgeografien.
Lang vei.
Vi får være med inn i det indre liv i en innvandrerfamilie. Veien fra indisk Punjab til Oslo anno 1982 var lang på de fleste måter. Men miljøene bindes sammen på en finurlig måte når vi får følge den indiske pater familias, herr Singh på arbeid som banefører på Holmenkolltrikken. Remi Halvorsen fra Oppsal er kanskje den mest lovende skiløperen blant bokens sentrale 12-åringer. Men han ville nok helst vært i en helt annen verden, og tar et oppgjør med langrennssporten som setter spor.
Langeland har varslet at Verdensmestrene inngår i en større romansyklus. Et morsomt sammentreff er at de kommende bøkene skal utgis i toårs-intervaller. Høres det kjent ut? Vi kan ikke se bort fra at utgivelsen av Verdensmestrenes oppfølger vil sammenfalle med lanseringen av den neste kjentmannsboken høsten 2012. Kanskje står vi overfor årevis med parallellesing? Det er bare å henge med fra start.
God lesing mellom markaturene!
Henrik H. Langeland:
Verdensmestrene
Tiden Norsk Forlag 2010, 598 sider
Det er vel og bra med slike stedsreferanser. Men har de en funksjon i fortellingen, eller dreier det seg om ren “placedropping” (altså namedropping med stedsnavn) som ikke forteller den mindre lokalkjente leser stort?