FINNEFLAKSETER på Krokskogen står ikke engang av gammel vane.
KRYSS. Ved Finneflakseter en hustrig vinterdag. Foto: VESLE-BERNHARD
FOR FALL. Et av bygningene på Finneflakseter. Foto: VESLE-BERNHARD
inneflakseter har to seksjoner – en mørk, bortgjemt del mellom dystre graner, og en lys, åpen del der øksen ivrig har bitt i terrenget. Men det er ingen hygge å sitte på denne plett – seterhusene er forfalne og ett har allerede falt så det aldri vil reise seg igjen. På vangen står bare en enslig hytte nå.
Gården Gjesval setret på denne plassen. Som navnet tilsier ble Finneflakseter i sin tid ryddet av innvandrere fra Finland.
RUIN. Dette står ikke engang av gammel vane.
Her levde den legendariske Anne, som Reidar Holtvedt forteller om i «Historier fra Krokskauen».Mannen hennes, Samuel, skal ha lidd så ille på slutten at hun til slutt kvalte ham egenhendig.
En gang skal hun ha stått på ski ned Manaskaret for å få døpt en unge i Hole Kirke. Der er det bratt og tett skog, og da hun kom frem til kirken hadde ikke ungen lenger noe hode.
– Hva skal je med denne ungen som ikke har hue, skal presten ha spurt.
– Han hadde hue da jeg dro hemantefrå. Men je veit å det ligger henne, svarte Anne.
Dette er sitert etter oppslagsverket «Marka fra A til Å» av H.O. Christophersen, som for øvrig utnevnte Finneflakseter til «den skrømtsomske plass på Krokskogen».
