Til toppen av Tupperen

TUPPEREN, den henger over Vesleflåtan og ligner en sovende hunds hode, har vel alle sett som har lusket innover denne del av Krokskogen. Men hvor mange har klødd Tupperen bak øret?

TOPPEN AV TUPPEREN. Gjennom Tupperens ukjente indre. Fotos: MORTEN MØST

TÅKEN gjemte det meste, men mon var det Oppkuven jeg et øyeblikk skimtet gjennom en rift i det mørkladne slør.

tort sett bare de kvinner og menn som tar Kjentmannsmerket har vært her, vil jeg tro – og blant disse kanskje bare de spesielt spesielt interesserte. For eksempel min gode Kjent-Marianne, som var her et par tiår eller mer før Tupperen fikk en vel fortjent kjentmannspost i 2016. Hun hadde laget et sett med hele 38 private poster til glede for mannen i sitt liv. En heldig herre!
Kjent-Marianne skrev:

Som to velproporsjonerte kvinnebryster stikker Tupperen og Haukåsen (post 29) opp ved østenden av Hauken. Det er grei
adkomst til toppen opp nordflanken fra demningen. Følg skogkanten på vestsiden av hugstfeltet. Toppen er bevokst med tett granskog. Posten satte jeg ved en stor maurtue på østsiden av et åpent parti nordvest for toppen.

Den oktobersøndag mange år senere da jeg selv fikk slept skrotten hit, opprant med tåke og skikkelig Bernhard Herre-vær. Den fine yr lå matt og kald over den hemmelighetsfulle høstskog, som spilte slik i alle tenkelige og utenkelige farger at psykedelia føltes nær.

Før oppstigning hadde jeg styrket meg på niste og et hyggelig gjensyn med den berømte Haukerenna, kjentmannspost i perioden 2004-2006. Bygget for å vare må den være, med fundamentering i grånende treverk som fortsatt inngir tillit, og en rustrød patina som var akkurat slik jeg husket den.

MYSTISK og mennesketom var naturen jeg møtte her.

Hit opp fører ingen ekte sti, men mange uekte – fra restene etter en tømmervei, til elgens tråkk, til det Bernhard kalte betydningsløse fuglestier. Jeg skremte opp flere av disse storfugler da jeg hadde arbeidet meg opp åsens østside og tok meg inn over det mennesketomme platå. Hadde jeg bare tatt til meg Mariannes visdom, kunne jeg no steget opp med mindrem øye.

Tupperen belønner sin sjeldne gjest bare med noen få gløtt av utsikt, og på denne dag hang uansett den vandige høsthimmel over det uendelig melankolske landskap (som Bernhard kanskje ville sagt også her). Men gjennom en rift i tåken skimtet jeg Kuvelia og fornemmet at det var selveste Oppkuven som forsvant opp i himmelen der vest.

Den post som kjentmannskomiteen i sin visdom plasserte på dette sted, frembyr Tupperens virkelige kvaliteter – en høyde som er vond å innta, også for tømmerhuggerens maskiner. Derfor er toppområdet ille tilgrodd, men av gammel, ærverdig skog som lever, faller og råtner på aldeles naturlig vis. Lenge lusker jeg omkring under disse graner, som kanskje er både to og tre ganger min alder, og lurer på om jeg noen gang vil få se dem igjen.

BELØNNING i form av en kjentmannspost trer frem fra den dunkle skog.

TUPPEREN. Post 19 i perioden 2016-2019.