Der Torkils stue sto, får vi tro

TORKILSTUHØGDA er kanskje ikke den største kjendisen i dette nabolaget, men her er både utsikt og en historie med kjentmannsposter.

TORKILS SYN. Torkilstuhøgda, her med utsikt sørover mot
Granberget, ligger vest i Lillomarka. Foto: VESLE-BERNHARD

Torkilstuhøgda ligger vest i Lillomarka, men er synlig blant åsene vi har i vest på reise gjennom Nittedal. Oppslagsverket Marka fra A til Å har ført den opp to ganger, siden det egentlig er snakk om to topper, altså Torkilstuhøgdene, egentlig. Torkilstuhøgda vestre ligger sørøst for Søndre Movann, med høyde over havet oppgitt til 427 meter. Torkilstuhøgda østre ligger sørvest for Ormetjernskollen og oppgis til 429 meter i Marka fra A til Å. De to høydene ligger rett nordøst for Merrahaugen, kjent stoff for kjentmannsjegere som har holdt på en stund.

De som har holdt på enda lengre, vil kanskje huske at 427-toppen var i bruk som kjentmannspost i 80-årene. Beskrivelsen på datidens blå kartongkort var knapp: Torkilstuhøgda (S Movatn): På toppen 250 SØ for kollen (427 m.o.h). Skal jeg tro mitt eget blå kort, og det må jeg jo, besøkte jeg Torkilstuhøgda første gang 20. februar 1983. Dessverre har jeg ingen erindring overhodet om den turen, eller om hvordan det var å ta seg frem på ski i dette området.

I kjentmannsheftet for perioden 1998-2000, Bjørnsjøhelveteboka, dukket Torkilstuhøgda også opp i et aldri så lite mysterium for spesielt interesserte. I den perioden sto post 33 på Merrahaugen, noe som også gjenspeiles i beskrivelsen. Men på registreringssiden er post 33 oppgitt som Torkilstuhøgda, uten videre forklaring. Forstå det den som kan. Vi stemplet på Merrahaugen og var fornøyd med det.

PÅ VEI mot 427-åsen, der posten engang lå.

Sammen med min følgesvenn dr. Willy Nickersen vendte jeg tilbake til den virkelige Torkilstuhøgda for noen år siden, en deilig sommerdag i den mennesketomme mark. Vi kom ned den tettvokste, kaotiske nordsiden av Merrahaugen, med Torkilstuhøgdene som mål sammen med de mer kjente toppene i denne delen av Lillomarka. Terrenget endret karakter idet vi krysset skillebekken mellom de to åsdragene. Bekken danner her dypgrønne små pytter, og på den andre siden opp mot Torkilstuhøgda sto barskogen dyp og dunkel. Her slipper lyset sjelden ned. Det øvrer nivå var uveisomt, men nærmest ved et tilfelle fant vi en liten jernstake som markerer topp-punktet. I sørøst der kjentmannsposten lå, lysnet det i skogen. Utsikten her var likevel ikke av de beste.
Men vi fortsatte vestover til åsen på 429 meter, som er mindre, spissere og mer åpen. Herfra så vi blant andre det karakteristiske Granberget.

Hele veien hjem snakket vi om Torkil og hvem han kan ha vært. Men nå vet vi i hvert fall hvor hans stue sto.

TORKILSTUHØGDA. Kjentmannspost på blå kort i 1980-årene, samt gjesteopptreden på tredje siste side i heftet for 1998-2000.