KJERKEBERGET VED VAMBU lover herlig utsikt sørover i Krokskogen, og kan ofte nytes i full ensomhet. Men ankomst med tørre føtter loves ikke.
SAKRAL UTSIKT. Viksetermyra betraktet fra selve alteret på Kjerkeberget, sørvestutsikten.
Sjelden bruker jeg gummistøvler på skogstur, men den dag jeg kom her forbi med fr. Vesle-Bernhard var vi glade for å ha dem. De spinkle stier som leder til denne egn går for en stor del over myrer som skiløperen kan glede seg over en annen tid av året. Men nå var de mettet av sommerregnet som hadde herjet i ukevis, og selv på de tarvelige tråkk mellom dem var vandringen mest som å vasse.
Skogsveien fra Jonsetangen lokker mange til å starte der, og gå inn fra nord via Vambu. Vi hadde startet fra Langtjern i vest, i tråd med Kjentmannsheftets anvisninger for sommerlig moro. Vi fulgte her den staselige setervei mot Borgerseter. Nå i høysommervarmen hadde skogsmaurene reist anselige tuer for omtrent hver hundrede meter. Jeg måtte tenke på Clifford Simak’s science fiction-klassiker «Legenden om mennesket» der vår tukling med naturen setter maurene i stand til å slå sine tuer sammen, og sammen, og sammen, til hele planeten er en eneste stor maurtue.
Blant de tre berg i Oslomarka som besmykkes med prefikset «Kjerke», har dette fått «ved Vambu» som spesifiserende suffiks. Det er nok en fordel, for på disse obscure precipicer er kjendisfaktoren lav sammenlignet med de to andre. Til gjengjeld er Kjerkeberget Vambu høyere enn Kjerkeberget i Oslo på 631 meter over havet og enda høyere enn Kjerkeberget Høgåsen lenger sør i Krokskogen på 620.
Men hvor høyt er det egentlig? Kartet gir ingen hjelp i form av høydeangivelse. Kjentmannsheftet oppgir toppens høyde til 651 meter. Men den nyttige oversikten som finnes på Schage.net/Oslomarka.info sier 654 meter, og kaller for øvrig denne høyden «Kjerkeberget ved Viksætra.»
Om det er Vambu eller Vik som gjør stedsklarheten størst, handler vel mest om hvorfra man betrakter Kjerkeberget og hvilken vei man har valgt. Vi som kommer fra vest ser altså Kjerkeberget reise seg i øst, i skjønn forening med Svarthøgda, på 654 meter. Her faller vi også for fristelsen til å unnslippe den vandige myr og trekke opp i høyden, men går dessverre inn litt for langt nord slik at vi også får en snarvisitt til Svartens landskaper, med steile veststyrtninger og onde myrdammer, før vi endelig kan gå i kjerke.
Hit opp kommer ikke mange andre enn de kvinner og menn som går til Kjentmannsmerket. Ja, før kjentmannsposten her kom på plass i perioden 2022-24, hadde vel de færreste kjentmennesker vurdert å besøke stedet i det hele tatt. Her gjør vi et unntak for vår gode og fremsynte venn, pioneren og geocacheren Whoelse, som nøyere enn de fleste kjenner denne del av Krokskogen. Siden 2012 har fr. Whoelse vedlikeholdt en spesiell skatt her oppe, og når vi slutter oss til dem som allerede har søkt og funnet den, setter det en spiss på vår tur. Husker vi ikke aldeles feil, hadde nevnte fr. også en finger med i spillet da Merråsen nær Jonsetangen ble kjentmannspost i perioden 2016-2019. Disse to åsers karakter er ikke aldeles ulike, selv om Kjerkeberget krever en god del mer av sine gjester.
Fra vestutsikten har vi vidt utsyn ned mot den veldige Viksetermyra og opp mot Høgåsen, som reiser seg i sørvest til omtrent samme høyde som vår. Lenger mot sørvest skimter vi Gyrihaugen, men heldigvis så langt unna at vi slipper bli minnet på de åndsforlatte herjinger som der er gjort ved å sprenge bort halve toppen til fordel for militære installasjoner det viste seg at ingen trengte.
I stedet kan vi undres hva disse Kjerke-navnene kommer av. Kanskje vekket slike store berg en høystemt emosjon når de fikk sine navn i en tid som var mer religiøst engasjert enn den vi nå gjennomlever. Vi har også metaforen «naturens katedral», men den inneholder vel mer for de fleste enn bare topper.
Dette Kjerkeberget er for øvrig beryktet for sine gruelige bestander av knott, et tema som tidvis er fremme der kjentmenn samles, og som etter sigende har spolert mang en nistestund her oppe. Men pålest fra Kjentmenns forum som vi var, hadde vi en ekstra godis i vår skreppe: Litt myggspiral og noe å tenne den med. Disse beskjedne remedier viste seg å ha ypperlig effekt på denne vindstille julidag.
KJERKEBERGET VED VAMBU. Post 20 i perioden 2022-24
Jeg besøkte posten i fjor sommer etter å ha syklet fra Ringkollen og først tatt posten på Sovarodden. Da hadde jeg klart å miste kartet og fått et av en kjentmannsdame jeg tilfeldigvis traff som hadde to kart!! Og jeg fikk det ene!
Det var ganske langt å gå etter at jeg hadde parkert sykkelen ved Vambua. Over våte myrer og opp btatte skrenter. Men jeg fant frem. Utsikten var formidabel, om ikke akkurat på postpunktet. Tilbake samme vei, og hjemme først ved halvåttetiden om kvelden, siden det tar hslvannen time å kjøre fra Ringkollen til der jeg bor. Men det var juli og lyst, så det gikk fint.