Asbjørnsens eventyrblanding

Peter Christen Asbjørnsen er blitt kalt Eventyrkongen og andre ting på grunn av folkeeventyrene han samlet inn og ga ut i bokform sammen med vennen Jørgen Moe. «Fortæl om Folket» var mottoet hans. Med folket mente han i første rekke folk som holdt til på landet, på fjellet og i dalene – personer han visst følte han trygt kunne skrive nedlatende om.

EVENTYRLIG. Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885), malt av Knud Bergslien. Foto: Wikipedia Commons.

Til  vanlig snakker vi om Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, slik at det nesten høres ut som de skrev dem selv. I virkeligheten formidlet andres historier, og tok det ikke alltid så nøye med å kreditere sine kilder. Ja, enkelte av kildene som Asbjørnsen pumpet på sine reiser i Norge ble senere hengt ut og gjort narr av, for eksempel i de såkalte rammefortellingene Asbjørnsen skrev.

Dette tok lektor og forfatter  Truls Gjefsen bredt opp i en biografi han skrev om Asbjørnsen, utgitt i 2001. Her kan du lese en omtale av boken fra Dagens Næringsliv samme år. I dag ville nok Asbjørnsens behandling av sine kilder blitt regnet som ufin og krenkende. Gjefsen selv kaller ham et råskinn.

Også i selve folkeeventyrene vrimler det av uvitende bønder, bygdetullinger, utøy og møkk, umoral og skørlevned. Det er ingen grunn til å tro at fortelleren Asbjørnsen sparte på effektene når han skildret folkedypets gru for den sofistikerte eliten som bodde i byer og kunne lese. Noe av dette stoffet var såpass grovkornet at Asbjørnsen og Moe ikke ville ta det med, og ble først utgitt i griseboka «Erotiske Folkeeventyr» i 1977.

Vår venn Bernhard Herre holdt en helt annen tone i sine beskjedne fortellinger. Men han så opp til Asbjørnsen og andre litterære størrelser i samtiden, særlig Welhaven. Asbjørnsen og Welhaven hjalp sannsynligvis Herre en hel del, og sørget for å få gitt ut Herres fortellinger i 1850, kort etter Herres gåtefulle død.

To av Asbjørnsens mest kjente rammeforrtellinger foregår i kjente trakter. De heter «I Nordmarken» og «En sommernatt på Krokskogen». Her ligger det naturligvis stoff til kjentmannsposter, noe Kjentmannskomiteen i sin visdom har demonstrert en rekke ganger – for eksempel Skysskafferodden i Bjørnsjøen, og Asbjørnsens vei i Sørkedalen.