Stakkars Olsknappen

OLSKNAPPEN langt mot nord i Nordmarka er bedre enn sitt rykte – og ryktet er ikke bra. Sjelden er en kjentmannspost blitt mer utskjelt.  et var ikke uten spenning at mitt team la i vei mot dette sted som få har sett. Olsknappen reiser seg i grenselandet mellom Gruas og Roas bygder, som også er i grenseland mellom Hadeland i nord og Oslomarkene i sør. Men det er litt synd på Olsknappen. Ja, hadde Prøysen vært iblant oss ville han kanskje skrevet en trøstevise for Olsknappen, slik han en gang skrev til havgregrøten: Ingen liker meg, ingen liker meg, ingen liker havregrauten, ingen liker meg. Sjelden har PH-verdien vært lavere i avgitte kommentarer til kjentmannsposten på denne beskjedne topp. Skamhogst, dårlig sti og vanskelig tilgjengelighet var blant innvendingene, som blant annet kom til overflaten i Kjentmenns forum. Dette var åpenbart ukjent terreng for de fleste andre enn dem som bor i nærheten. Den som derimot bor på Grua, befinner seg i den prominente skogsvandrer Leif Grenager Kochs interessesfære, og har kanskje fått en brosjyre han har laget med et par andre ildsjeler. I dette interessante lille skrift står det om alt en ekte Gruaværing bør gjøre og se i sitt nærområde. Der er Olsknappen listet opp på linje med slikt som kjentmennesker med litt hukommelse har besøkt – for eksempel Svaraberget og Nysetergruvene. Bunnlinjen må bli: Er det godt nok for hr. Koch, må det da være godt nok for kjentmennenes flokk. Jeg er slett ingen tilhenger av flathogst. Litt flåset kan man si at om turen til Olsknappen dette området ikke frembyr annet, så viser det i hvert fall hvor ille det kan bli når tømmerhuggerens øks får bite uten hemninger. Ekstra plagsomt blir det når han legger skogen flat uten hensyn til strøkets stier. Visst vil vi helst slippe slikt, om enn virkeprisene er aldri så høye. Artikkelen fortsetter under bildet.  Men hugst har den fordel at lukkede skoglandskaper åpnes opp, og avslører utsikt og panoramaer ingen har sett på generasjoner. Da jeg sammen med fr. Vesle-Bernhard besøkte denne betente kjentmannspost, tillot vi å la oss glede over utsikt til å bli klok av. Sjelden hadde vi sett Hadelands blide bygder fra en slik vinkel, og utsikten mot Nordmarka og Romeriksåsene i sør var også forfriskende og annerledes. Rundt Olsknappens topp har gammelskogen fått leve, og frembyr således en sterk kontrast til den ørkenvandring man må utholde for å komme opp. Riktig trivelig er det der oppe, noe jeg tror skogens konge er enig i. Her er vi også på historisk grunn, idet Olsknappen er gammelt vardefjell. Vardebrenning er et sikkerhetssystem med røtter i norrøn tid. Den som fikk nyss om at fienden var på vei, ville tenne bål på godt synlige topper, og dermed varsle folk i nabobygdene. På Christian IVs ordre ble det opprettet en ny varderekke fra svenskegrensen og innover i landet. Olsknappen inngår i denne rekken. Om disse tildragelser forteller Bukollboka, kjentmannsheftet for 2018-2021, og gjør et poeng av at riksvei 4 og Europavei 16 som binder denne landsdelen sammen, går gjennom det samme fjell som ble benyttet til militær kommunikasjon for fire århundrer siden. Et annet vardefjell: Vardåsen i Kjekstadmarka Kan hende vi hadde mer glede av turen enn våre forgjengere hadde, idet vi slapp å frustreres over problemer med å finne veien. Takket være innsiktsfull debatt i Kjentmenns Forum hadde vi fått det gode tips å se etter en liten sti på høyre hånd når man er halvveis opp bakken mellom parkeringen øverst i en villavei som heter Volstadenga og hytta øverst i bakken, som heter Malmberget. Oppover var stien markert med små varder, noe som i betydelig grad faciliterte vårt prosjekt. OLSKNAPPEN. Post 21 i perioden 2018-2021.