På sporet av en tapt kjentmannspost

BLEIKSJØFLAKA i Krokskogens dyp kan trygt anbefales og besøkes, selv om kjentmannsposten der var kortlivet. Til denne ville ås kommer ikke mange.

OPPE på Bleiksjøflakenes mennesketomme platå. Her  får elgen skite i fred.

SPOR. Min motsols rundtur på de hederskronede Bleiksjøflaka, også kalt Blekksjøflakene og lignende.

eg hadde lenge drømt om å besøke Bleiksjøflaka, en hemmelighetsfull ås nord på Krokskogen. Bleiksjøflaka/Bleiksjøflakene kalles også Blekksjøflakene, slik vannet som åsen har sitt navn etter, blir kalt både Bleiksjøen og Blekksjøen. Hist er densvart som blekk, og her sløret av dis, som gir landskapet et likblekt ferniss når skuldersesongenes lave sol bryter i skarpe vinkler.
Denne ås er nok av de mindre besøkte høydedrag på Krokskogen. Men jeg hadde hørt og lest ord om den som gjorde inntrykk. Håndfaste grunner til å besøke hadde jeg også hatt, som å finne skatten som har ligget skjult her siden 2004. Med kjentmannsmerkets håndbok for perioden 2020-2023 (Hakkloelvboka), oppsto et ytterligere besøksbehov i form av en ny kjentmannspost på det høyeste punkt, 576 meter. Men sannelig ble posten nedlagt etter kort tid. Postjegere som er mer på hugget enn meg, rakk forsåvidt å besøke stedet før mysteriet oppsto, og skrev om det i Kjentmenns forum. Men vi var nok mange som ikke nådde frem i tide. Historien fortsetter under bildet.

GYLDEN ÅRSTID ved Steinbuvann, fotografert fra trillestien som løper forbi.

va hadde jeg, og alle disse andre, gått glipp av? Dette skal jeg endelig oppdage, den blygrå høstdag jeg setter avsted fra Ringkollen, med god hjelp av Skiforeningens sykkelbuss. Jeg følger den klassiske ruten langs Øyangens nordbredd, videre på trillestien forbi Steinbutjern, så sørover på Spålsveien. Etter noen kilometer stikker en driftsvei østover mot de forgjettede flak, det er bare å følge skiltets pil. Veiens beskaffenhet er så som så, her gjelder det å ha god tid, hvilket jeg har. Fra snuplassen der veien ender, fortsetter en sti opp lia. Den blir snart borte for meg, men hva gjør vel det når jeg noen øyeblikk senere skrider inn i det Hakkloelvboka beskriver som «det åpne terrenget over myrer og mellom små trær». Her er mulighetene for en avstikker mange, idet åsen strekker seg ut i flere retninger til svaberg og myrer, og høydeforskjellen mellom de ulike flater er ubetydelig. Jeg rusler oppover i blekt lys, for mellom krokfuruene svever dotter av en tåke så vandig at jeg får dråper på klærne, selv om det ikke regner. Mellom de mosekledde steiner strutter lyngen med en sjelden kraft. Når jeg tråkker på bergflabbene, som folk heromkring  kaller steingrunnen, knaser den rike lav som knekkebrød under støvelen.

GÅTEFULL er den, den spisse støtte på 576 meter. Bare en minimalistisk varde, eller et sverd som truer med å skjære himmelen åpen?

Snart står jeg på den forsvundne posts posisjon, ved den røslige furu som er avbildet i boken. Her står også en underlig steinstøtte, slank og spiss. Den er drøye halvmeteren høy og sikter mot himmelen fra sitt enkle fundament mellom andre steiner. Om den har en dypere mening enn å markere topp 576 vet jeg knapt, men minnes andre steinstøtter, som den på Fiskeløysåsen, post 25 i samme bok.

HØSTENS ILD. For mine føtter brente marken i all sin prakt.

Dette er det eneste spor jeg kan se etter mennesker. Jeg ser ingen stier, ingen bålrester, og hører hverken bikkjeglam eller fraværende turgåere i høylydt passiar om Pavens skjegg og snøen som falt i Hemsedal ifjor. Men gjennom den drivende tåke hører jeg innimellom hover mot berg, fjerne lyder av tunge dyr som håper jeg snart skal gå min vei.

Jeg bryter opp og driver vestover, litt ned i lendet og over en gylden myr. I bokens korthugde beskrivelse av Bleiksjøflaka er det nyttige adjektivet «flott» brukt tre ganger, og med god grunn. Men kanskje omtalen er litt for korthugd? Den nevner ikke slipp-plassen «Lars», som vinteren 1945, mot slutten av Andre verdenskrig, skal ha mottatt slipp her 28. januar og 28. februar. Dette ifølge oppslagsverket Marka fra A til Å. Ifølge et annet og mer spesialisert oppslagsverk, Marka under krigen, kom det aldri noe slipp her på Bleiksjøflaka, selv om pilotene rapporterte om ett vellykket og ett ikke gjennomført slipp. Kodemeldingen fra London skal ha vært «Kavaleristen går på kino».

BÆR i massevis, som folket på Storflåtan høstet flittig.

Folk fra Storflåtan gård har vanket her oppe. Eva Husebys bok Nordmarksliv. En beretning fra Storflåtan forteller om eventyrlige forekomster av molter/multer, særlig etter en omgang med snauhogst i området. Da kunne gårdsfolket plukke så mye de kunne bære. Det står om Blomsterkongen som kom til Bleiksjøflaka om våren og plukket liljekonvall for å selge på torget i Hønefoss. Og det står om «en liten bykar med fippskjegg» som var så redd for okser at skøyergutten Anders, yngst av fire sønner på Storflåtan, skremte ham på flukt ved å løpe langsmed stien og ringe med en kubjelle:

Je husker ennå lyden av skoene som klakket bortover bergflabbene. Men ved Bleiksjøflaka stoppet je opp, ellers hadde je vel sprengt mannen? Det var selvfølgelig ikke noe snilt gjort, men seinere kjøpte han seg revolver, og da torde je ikke å skremme han mer. Anders Flåten, sitert av Huseby, s. 56.

VESTVENDT utsikt mot Vesleflåtan, og litt av Storflåtaflaka til høyre i bildet.

Det som visstnok er den fineste utsikten kommer mot slutten av min minneverdige rundtur på disse «flak». Jeg står ved vestpynten og myser gjennom den bleke tåkedisen mot de ruvende Storflåtaflaka, en nabokolle som det vel også blir en råd med å besøke en dag. Mot sørvest ser jeg såvidt en kano på vei over Vesleflåtan. De har nok et herlig cruise denne ganske vindstille dagen.

SKILTET ved det avgjørende veivalg.

Selv tar jeg meg forsiktig ned lia, en snarvei til snuplassen der sykkelen venter. Flere kjentmannsposter står for tur i dag, neste blir vel Haukedammen. Jeg ber en stille bønn om at Bleiksjøflaka skal ligge like urørt når jeg kommer tilbake, og tror jeg vil bli bønnhørt.

BLEIKSJØFLAKA. Kortlivet kjentmannspost 2020-21. Diskusjon i Kjentmenns forum.