Stein uten bitt på Fiskeløysåsen

FISKELØYSÅSEN nordøst i Nordmarka byr på kortreist villmark og en merkelig monolitt. Her har mange gått under, men få har gått over. Åsen altså. Dette er ukjent mark for andre enn de få. 

POSTEN. Ved Fiskeløysåsen og dens gåtefulle monolitt. Alle fotos: VESLE-BERNHARD

Opp den bratte li fra Strykens strøk renner de meg i hu, Bernhard Herres ord fra en kleiv han kjente godt: «Jeg hadde vel vært her hundrede ganger». Dette skrev han fra den motsatte side av Oslomarkenes herlige skoger, nærmere bestemt Krokkleiva. Men det er en annen historie, og kanskje han overdrev litt.

VEIVALGET denne dag. Skjermdump: Topo GPS.

PSYKEDELIA er nær i høstskogens eget kunstverk.

Selv har jeg gjennom livet hatt en bratt start på mange skiturer opp den rødmerkede halvmil til Stålmyra. Men til fots her hadde hverken fr. Vesle-Bernhard eller jeg selv vandret før. Kanskje hadde vil heller aldri gjort det, om ikke Kjentmannskomiteen i sin visdom hadde plassert en av kjentmannspostene for perioden 2020-23 på åsen som nå ruvet vest for oss. Høstsolen sendte sine første varmende stråler ned mot den morgenvåte skogbunn og fylte luften med en florlett dis som duftet av mose, elgespor og planterikets kretsløp.

NAVNLØS putt under Fiskeløysåsen. Her går skiløypa forbi om vinteren. Det kan nok også fiskeren trygt gjøre.

Dessverre ble luften også fylt av hjortelusfluer, denne forbannelse for turgåere sensommer og høst, og enda mer av et helvede for den stolte elg som stundom drives til å springe i døden av disse vemmelige parasitter.

Professor med kam
Av denne grunn sendte vi herfra en vennlig tanke til insektprofessor Preben Ottesen, som i tale og skrift har rådet folk som oss til å ha en kam for hånden på våre vandringer. Annen teknologi er mot disse utysker uten nytte, ifølge professoren, som er kjentmann både blant små kryp og i store skoger.
Fiskeløysåsen heter den bepostede ås, som har sitt navn etter Fiskeløysen, et tjern lenger syd, der vi vil tro det er smått med fiskemuligheter. Et annet sted navngitt etter elendig fangst er Fiskelaustjern i Bærumsmarka.
Om åsen skriver Kjentmannsboken:

Et spennende, vilt og fint område vest for Stryken stasjon. Skiløypa fra Stryken og videre til Stålmyra går i en bue rundt åsen.

Boken nevner deretter visse detaljer i terrenget som vi sant å si ikke så noe til, og dessuten var den rødmerkede så god å gå i nevnte bue, også før snøfallene. Litt nordvest for toppen, mindre enn hundre meter fra det punkt der skiløypa møter en skogsvei, fant vi en forlokkende trasé opp gjennom den blide blandingsskog, hvor krokede furutrær og ranke graner hist badet terrenget i blendende lys og her lot skogens myke bunn hvile i hemmelighetsfull dunkelhet. Flere enn jeg har her fornemmet ekte villmark – og de nevnte krapyl av arten Lipoptena Cervi.

Fra denne siden viste bestigningen seg å være såpass bekymringsfri at jeg vil tro den lar seg gjøre også på ski, når snøens beskaffenhet er den rette.

Etter forretninger ved kjentmannsposten og mumlende undring over den selsomme stein som kneiser over denne mennesketomme plett, tok vi oss ned til skiløypen samme vei, og fulgte deretter nevnte skogsvei videre mot Store Skillingen og tilbake til Stryken. Hittil hadde vi ikke sett en kjeft, men nå vrimlet det av andre turfolk og ikke minst slike som ruller i rasende fart og kler seg underlig.

La meg nevne at dette var vårt annet forsøk på å besøke posten, da vi ved første forsøk overhodet ikke kunne finne adekvat parkering ved Stryken stasjon. Allerede tidlig en lørdag var de usle parkeringsmuligheter uttømt, en situasjon som forverres både av koronatidens higen etter kortreist friluftsliv og jernbanejuntaens ubegripelige beslutning om ikke å stanse sommerstid på Stryken, dette fabelaktige springbrett til skovenes opplevelser.

FISKELØYSÅSEN
Kjentmannspost 25 i perioden 2020-23.
Diskusjon i Kjentmenns forum *

Mer magert fiske; Fiskelaustjern i Bærumsmarka  * En annen gåtefull stein: Spinneren i Østmarka