Saabye Christensen som markaforfatter

LARS SAABYE CHRISTENSEN nevnes sjelden som markaforfatter. Men gjennom sitt forfatterskap besøker han ofte Oslomarka og røper nær kjennskap til skogene.

MARKA-KJENNER. Lars Saabye Christensen. Foto: WIKIPEDIA

ed alle storbyskjebnene som befolker Lars Saabye Christensens bøker er det lett glemt at Nordmarka er et landskap han kjenner godt og ofte besøker som forfatter. Faktisk har han utgitt sin egen «Oslomarka» i samarbeid med naturfotografen Bård Løken (1993). Her trer turgåeren Lars Saabye Christensen frem i en serie dikt – på kladdeføre og i sprengkulde.

Det var en ganske bra følelse, å forsvinne innover i Nordmarka, bestemme farten selv, ta en annen løype enn den foreldrene hadde staka ut, gi fullstendig beng.

I novellen «Idealtid» i samlingen «Ingens» fra 1992 vender to tenåringsgutter ryggen til skirennet foreldrene arrangerer. De stikker på langtur i Nordmarka – og glemmer tid og sted når de på Kikutstua treffer jenter fra parallellklassen.
Saabye Christensens mest omfattende fortelling fra Nordmarka foregår i 60-tallsromanen «Beatles» hvor de fire hovedpersonene tar toget til Stryken, går opp til Store Skillingen og
fisker seg gjennom Marka. Ved Daltjuven støter de på en mystisk og tørst «gnom», ved Storløken treffer de en enda mer mystisk kvinne, som bader naken i Katnoselva. Så kommer regnet så kraftig at dassen på Kikut blir å foretrekke fremfor teltet – og heldigvis er det ikke så langt hjem til den litt tryggere byen.

Daltjuven er en fin plass, hvisket han. Men ingen har fiskelykke her
mer enn én gang. Så i morgen må dere dra videre.

Fra Beatles

Vår venn Bernhard Herre kunne vært en skikkelse i Lars Saabye Christensens verden. Som en Hugo Hylster eller en Barnum var Bernhard usikker og klønete – en amatør på alle områder. Han levde et ensomt, patetisk liv.
Som Arnold Nilsen fikk Bernhard Herre ville og iblant katastrofale innfall, og led en sørgelig skjebne. Men mens Bernhard Herre bare skrev seks små fortellinger, er Saabye Christensens produksjon enorm, med flere av de største suksessene norsk litteraturliv har sett.

Likevel går det en tynn linje fra Bernhard Herre til Lars Saabye Christensen. De er begge byfolk som trekkes til Nordmarka, og kjenner den godt. Begge skildrer marka som dyp og hemmelighetsfull, med sin egen karakter og stemning. Fornøyelsen av å vandre i den er blandet med ulike kaos-krefter, ikke minst uvanlige mennesker.
Møtet med naturen kan være farefullt og iblant skjebnesvangert. I «Halvbroren» snakker den fordrukne doktor Schulz om Nordmarka som det store apoteket, hvoretter han går seg til døde et sted i Kikutmassivet på en altfor tidlig skitur fra Mylla. Bernhard Herre kommer flere ganger inn på lidelse og død i naturen; og led selv en gåtefull død i Mellomkollen.
I det lille han skrev er han gjennomgående mørk og dyster som skogen selv.
En avgjørende forskjell er det likevel at mens marka eller «skovene» er noe Bernhard Herre flykter til fra byens «Smuds og Daarlighed», er den for Saabye Christensen en forlengelse av byen; den er langt på vei en bydel som Skillebekk og Majorstuen. Noen av menneskene der er minst like sære som dem han lar oss møte på Oslos gater og kafeer, og det er enda bedre rom for dunkle gjerninger.

Den blå, glatte himmelen glir forbi, skjøvet av en mild vind som også
får tretoppene til å duve som grønne fakler.

Fra Halvbroren

Det er oppe nær Holmenkollen, hvor Barnum i «Halvbroren» føler seg oppe på en sky over fjorden, byen og skogene, at faren hans, Arnold Nilsen, blir innhentet av noen virkelig utrivelige typer som tar den flotte bilen hans. Og det er på Appelsinhaugen Hans Georg Windelband graver ned skatten sin i «Jokeren» (1981) – akkurat som Ingvar Ambjørnsen lar sine dopselgende helter gjøre med et stort parti hasj i «Den siste revejakta».
Marka er jo tross alt byens nærmeste uforstyrrede sted, med uante muligheter.