Filosofering på en blankslitt stein

STEINEN. Bare korte tanker og ingen filosofering her, altså. Men Arne Næss’ stein er god og glatt  å sitte på. Såpass må en enkel fyr fra Høvik med 3,3 i filosofikarakter få lov til å si.

FILOSOFSTEINEN er noe så sjeldent som en kjentmannspost ved sjøen. Her likte filosof, forfatter og tindebestiger Arne Næss å hvile litt på sine vandringer i livets kveld.

KYSTSTIEN. Fin blåmerking som skogsfolket muligens forstår.

littige kjentmannsjegere kan kanskje føle seg litt utenfor sitt rette element på dette sted. Her er det langt mellom granleggene, vindens duft er uvant og vannet smaker så rart. Vi er på Høvikodden og Høvikstranden, kilometervis fra «marka», vi følger Kyststien og har Oslofjorden vaskende om våre myrvasstrukne turstøvler. Hva!

Heldigvis har vi herfra god utsikt til kjente størrelser. Vardåsens dunkle profil dominerer den sørlige horisont. Vi ser Nesøya, åsted for lanseringen av Kjentmannsboka 2012-2014 , og Skaugumsåsen, sete for en annen kjentmannspost i perioden 2018-2021. Rusler vi rundt kunstsenteret (ikke gjør det – gå inn!), og over på oddens østside, kan vi hvile øyet på Kolsåsmassivet med dets mange kjentmannsposter gjennom årene. Det gir alltid fred i sjelen. Dessuten handler denne kjentmannsposten om en stein. Det virker kjent.

tterligere er det på sin plass her, som på så mange andre plasser, å se litt på hva vår venn Bernhard Herre observerte når han kom ut av skogene og vandret i urbane strøk som en vanlig mann.

Den egentlige opdyrkede Bygd blander sine grønne Enge og gule Agre med tilstødende Skovpartier, og i sådanne Halvskove treffer man igjen afsondrede Smågårde, indtil man selv uden at vide hvordan, er kommen ind i de mæktige Skov- og Fjældstrøg, hvis Charakter man vel tydeligst kan forestille sig, når man seer de smukke, bølgeformige Bærums- og Askeråser.

ilosofsteinen er oppkalt etter Arne Næss, en herre som visste mye om filosofi og fjellklatring. Snart skal jeg komme tilbake til denne vise og viktige figur i norsk akademia. Men først, litt om hvordan Høvikodden, dens kunst og beliggenhet, og ikke minst utsikten herfra mot Kolsås, henter minnene frem.

BANANA VIEW av Skaugumsåsen, betraktet nær en helt annen kjentmannspost på Høvikodden.

remst i pannebrasken for en som var tenåring i Bærum i de fargerike 70-årene, er hvordan kunstsenteret her inviterte inn oss som ga F i malerier og skulpturer og knapt hadde hørt om Henie eller Onstad. Ganske tidlig fikk for eksempel viseklubben Hades et hjem her i de rike kunstsamleres livsverk. Hades (oppkalt etter undergrunnens gud i gresk mytologi) hadde faste visekvelder, men også storslagne rock-begivenheter som savner sidestykke i norsk kulturhistorie. Ikke minst fant det sted en «kvadrafonisk» konsert tidlig på 70-tallet der tidens største norske frikerband spilte fra hvert sitt hjørne i auditoriet – Junipher Greene, Arman Sumpe d.e. (senere Popol Vuh/Ace), Bærumsbandet Happie og den gøyale visegruppen Snu. Klimakset var da alle orkestre spilte «I Dovregubbens hall» med Armans Pjokken Eide som dirigent. Senere, en konsert hvor Ole Paus trakterte Bærum-russen med sin triste sang om den litt for vellykkede Roderick Nilsen, Terje Rypdals «Odyssey»-konsert, og en stormønstringen av norske punkband under tittelen «Sjokkrock». Utendørs ligger  amfiet, der det var gratiskonsert med det rockifiserte folkemusikkbandet Folque omkring 1977.

IKKE WARHOL, men Fredriksen. Fyffes-bananen var i mange tiår et landemerke litt lenger inn i Oslofjorden.

ndelig ser jeg over mot Kolsås, og flere biter faller på plass. Her hvor vi er ute etter en kjentmannspost tilegnet Arne Næss, kommer vi ikke utenom Jens Bjørneboes fortelling om Da professor Arne Næss og jeg erobret NATO på Kolsås. Den handler i stor grad om tørste menn og et dristig forsøk på å få tak i en flaske vin på Nato-hovedkvarteret som lå der oppe. Bjørneboe og Næss bløffet seg gjennom Atlanterhavspaktens sperringer ved å fortelle at de hadde en avtale med  «Mr. Fyffes». Dette var det første engelsk-klingende navn Bjørneboe kunne komme på i farten. Her kan det skytes inn at Fyffes (uttales «fajfs») var samtidens dominerende bananleverandør. En gigantisk Fyffes-banan var en av Oslos mest kjente takreklamer- den prydet Banan-Mathiessens bananmodneri på Filipstad i 40 år frem til 1992. Og når jeg står ved amfiet og ser mot Kolsås med høyre øye, har jeg i venstre øye en annen Fyffes-banan 1,5 tonn tung og 5,6 meter høy – et kunstverk utført av en viss Trygve Fredriksen.

FILOSOFEN. Arne Næss, på valgkamp for Miljøpartiet De Grønne i 2003. Foto: WIKIPEDIA COMMONS

Hmmmm …Det later til at jeg har fjernet meg ganske langt fra denne kjentmannsposten nå, men så er veien kort mellom Arne Næss, filosofi og utenomsnakk. Faktisk vil man ved å gugle «filosofi»og «utenomsnakk» få opp selveste Arne Næss som første treff. Dette skyldes ikke minst en av hans mest kjente leveregler, om at man i en meningsfull diskurs bør søke å unngå tendensiøst utenomsnakk.

elv kom jeg aldri helt ut av det med Arne Næss. Ikke har jeg klatret i Himalaya, ikke har jeg stormet Nato på jakt etter vin, og ikke fikk jeg noe tak særlig på filosofien. I et heller vågalt forsøk på å ta examen philophicum («forberedende») på et par måneder, gikk jeg meg vill i alle de emner hvor Næss hadde skrevet lærebok. Spesielt var hans «En del elementære logiske emner» slem, så slem at jeg kun scoret 3,4 i karakter (4,0 var bånn). I filosofi og psykologi fikk jeg dog 3,3, men mitt korte universitetsopphold er en annen historie.

En hustrig høstdag på Høvikodden handler det derimot om denne steinen som Næss visstnok satt mye på. Jeg kan bekrefte at i hvert fall har noen sittet mye der, for den er deilig og glattskurt oppå, og etter at en bit på østsiden raste ut har den hvilende vandrer også god fotstøtte mens han eller hun hviler. Om de terrengmessige endringer forteller Kjentmannsboken i detalj; faktisk har det skjedd såpass med steiner og trær her at man knapt, uten Kjentmannsboken i hende, kan bestemme sikkert hvilken stein som er filosofens.

FILOSOFSTEINEN er kjentmannspost nummer 7 i perioden 2018-2021.