Dette var siste post i raidet til postene 22-28. Jeg var så dyktig sliten at jeg brukte nesten 30 minutter fra grusveien og opp til posten. Det er i underkant av 2 km å gå på blåsti hver vei fra grusveien nord for Ørfiske.

Karl Georg

Fortsetter med ennå en post tatt på snø. (Søndag 30. april 2023)
Dro av sted med "buss for tog". Og måtte derfor gå et relativt langs stykke på vei fra Hadelandsveien til Varingskolløypene. Så var det å finne "Familieløypa" fra langrennstadioen. Det gikk ikke så greit i begynnelsen fordi Hakadal IL har en 3,6 K lysløype som går opp og ned og rundt omkring i et ganske kupert terreng. Heldigvis traff jeg en eldre, lokal person som hjalp meg. På rett vei var allting greit. Massevis av snø. Jeg kan ikke huske at det har vært så mye snø rundt 1. mai i Osloområdet noen gang i min tid. Føret var litt vanskelig. Der solen kom til var det mykt og deilig, men der hvor det var skygge (og det er det gjerne i tykk skog) - så var det hardt og skarpt. Begynte å grue meg til tilbaketuren. Jeg kom i snakk med noen kjekke karer med randone-utstyr fra posten. De var på sin tredje rundtur den dagen. Jeg så på dem med beundring der de kravlet rett oppover. De oppfordret meg til å ta Ola-løypa (den bratteste) tilbake. 
Jeg var litt i tvil. En ting er slalomski, noe annet et løypeski - selv om de har stålkanter. Med hjertet i halsen startet jeg nedover. Oppdaget fort at det var i bratteste laget. Feiget ut og gikk ned bakken på beina. Egentlig nokså vanskelig fordi slushet i begynnelsen av bakken ble glatt og sleipt på sluttet. Så lå jeg i solsteken  og koste meg

i nærheten av Varingskollen stasjon og ventet på Gjøvikbanen, som hadde begynt å gå igjen.

Friskt i minne var vår tur opp alpinbakken Marikollen i 2019 for å ta "Marikollslottet". Varingskollen er brattere og lengre, så det var bare å ta fatt. (Marikollen 800 meter lang, 134 høydemeter, Varingskollen 1600 meter lang, 350 høydemeter)

Den gangen var det varm sol og en mengde sommerfugler som omga oss - denne gangen var det fluer og vann. Vått er en beskrivelse som dekker.

Vi parkerte på P1 og bestemte oss for rød løype opp.

Det ble en merkverdig fin tur oppover likevel, mange som bruker denne traseen som tur- og treningsløype. Med beskrivelsen i boka om de ulike slepene kunne vi orientere oss, velge alternative veier og se historie rundt oss overalt. Det var gøy.

På toppen var selvsagt en sliten, men flott hytte. Nå med eksklusiv vannpost (Voss vann - dra hjem, her er du utkonkurrert!).

Ned igjen en annen vei enn opp - nok en fin dag i skogen. Litt sopp underveis også!

Jeg ser at jeg har valgt en annen - og lengere variant enn de som deler sin tur her. På kartet hadde jeg funnet ut at det går en blåmerket sti som jeg ønsket å benytte. Den er merket med Varingskollen rundt og 9,5 km. Fra P 1 startet jeg på denne nordover. Til å begynne med følte jeg at jeg gikk nedover i stedet for oppover -skulle uten tvil opp i høyden. Etter hvert snodde stien seg også oppover i blåbærterrenget. Mange fine og store bær, men det ble ingen bærplukking denne gang. Det var mye skilt, men siden mange av disse visste til sleper og driftsveier var de ikke mye informative da kartet ikke hadde de samme betegnelsene.

Opp kom jeg, møtte ikke ett menneske før jeg var like ved møte mellom stien fra toppen og den som jeg skulle ned igjen. Posten står nesten i løypekrysset for blåstiene - litt mot vest. Turen gikk til topps, jeg hadde aldri vært her før så utsikten måtte beskues. Rundt toppen traff jeg 6 -7 personer, det var det jeg møtte på turen. Så ned til stikrysset og "ny" blåsti tilbake til start. På forhånd hadde jeg vurdert å gå bakken ned, men det ble droppet.

Noen steder, særlig i stikryss skulle jeg som ukjent i området ønsket meg bedre merking, litt mer blåmaling. Det var til dels vått i stien, men også tørre strekninger.

Ingunn