En feiende flott slagerparade

NOE KJENT OG KJÆRT preger den lille lefsa som noen av oss kaller en bok og finner mye mer interessant å lese enn Knausgård og sånt. Men som enhver god bok er også håndboken for Kjentmannsmerket ladet med overraskelse og paradoks. Vi tar merket for å bli bedre kjent, men gleder oss mest over at det blir kjentmannspost på steder vi kjenner fra før.

UKJENT STED. Men vi liker visst de kjente kjentmannspostene best, tror artikkelforfatteren - her ved den nye post 14 Langlidammen.

enk bare på de  forventninger som får kjentmannsjegernes fingre til å dirre, der de blar i den nye boken. Kjentmennesket regner med å bli overrasket og venter å lære nye ting, men grynter likevel tilfreds og markavant over å finne kjente og kjære stedsnavn blant de 50 nye postene. Kjentmennesket føler altså en glede over å bli presentert for steder det kjenner fra før.

Kjente toner.
Lanseringen av den nye kjentmannsboken minnet dermed om en rockekonsert, og ikke bare fordi settingen ved Langlidammen var preget av høyttalerlyd og stålbarrierer som skulle hindre at begeistrede fans falt uti Langlia. Nei, kjentmannskomiteen inntok rollen som et rockband på turne for å presentere nye sanger. Applausen er fortjent, men publikum klapper mest for de gamle og kjente toner.

KLASSISK. På Kobberhaugene vinteren 2009.

Kjentmannsheftet for perioden 2010-2012 er den 11. i rekken etter relanseringen i 1990. Som vanlig dekker Kjentmannsmerket alle deler av Oslomarka, fra Kjekstadmarka i sørvest til Nordmarka nord, og fra det dramatiske Krokskogstupet i vest til den avskrekkende Grinderkollen inne i Østmarka naturreservat. Kanskje med et sideblikk til VM på ski i 2011 er det godt om poster i den klassiske delen av Nordmarka, som Kobberhaugene  og Skjennungsåsen. Fra post 34 Vettakollen er det faktisk fri sikt til de nye hoppbakkene, fra en smigrende vinkel.
Dypere inne i marka er det nå post på berømtheter som Sandbekkmana, Skinnskattberget og Kusteinkollen. I Maridalen kan man igjen nyte panoramautsikten fra Barlindåsen. Bærumsmarkas høyeste punkt, Tjæregrashøgda, er også blant ønskereprisene på populære gamle poster.

Ukjente steder.
Så hva er nytt? En kolerakirkegård, en ny hestevei, en obskur klopp, en ukjent jettegryte, et nyss gjenoppdaget flyvrak – og mye annet, faktisk. Heisåsen? Kjenner ikke. Himmeltjern? Aldri hørt om.
Men om alt dette og mer til forteller kjentmannsheftet, ofte svært detaljert. Post 9 Vensåskollane illustrerer hvordan postbeskrivelsene har forandret seg. Da det var post her i 1979, het det bare at posten sto «Ved trigpkt 376». Tre tiår senere presenteres den samme posten med en beskrivelse på 350 ord, bilde og kartskisse i farger. Det nye heftet viderefører prioriteringen av Ole Jørgen Listuens elegante design, og bruker mer plass på postene: Sidetallet er økt fra 66 til 82 sider.
Endel kjentmannsposter opptrer i klynger, basert på navn, tema eller andre ting. For noen år siden ble vi for eksempel kjent med både Juthaugen og Jutulen. Nå kommer Askeren og Askvangen, gruver og graver, og to naturreservater. Foran i boken har vi Tjuvkollen, bakerst Tjuvåsen. Og a propos kriminalitet, kan det påpekes at post 28, Karlshaug naturreservat, er setting for Jon Lahlums skogskriminal «Fløy en liten blåsti».

Kriminelt bra.
Også Karlshaug er kjent stoff fra kjentmannsmerkets historie. Men som Bernhard Herre kanskje ville sagt, «deri er intet ondt». Kjentmannsguru Kåre Haug har et godt poeng når han sier «noen steder er sånn at alle som vil kalle seg kjentmann bør ha vært der». Det går heldigvis nykommere på kjentmannsstiene, som kommer til å oppleve noe helt nytt der vi litt mindre nye liker å tro at vi har sett alt.
Hvis vi tar i litt og tenker riktig langt tilbake, og dessuten regner med slikt som at vi skal tilbake til Knivsfjellet på Hurum igjen, viser det seg at omtrent en tredjedel av kjentmannspostene allerede er kjente melodier, om enn med nytt arrangement iblant.  Men jeg hører til dem som grynter fornøyd: Så lenge bandet er bra, hører jeg gjerne på greatest hits.

Les også: Kjentis-party i klassisk terreng